Like muligheter til å prestere – har vi noe å gå på?
Til tross for at Norge er ett av verdens mest likestilte land (1), har vi i idrett betydelig færre medaljer og færre deltakere på kvinnesiden enn på herresiden. Langrenn er en av idrettene hvor Norge har sanket mange medaljer på kvinnesiden, og i noen perioder mer enn herrene. Nylige analyser viser også at kvinnelangrenn har langt flere TV-seere internasjonalt enn menn (2). Likevel er deltagerandelen betydelig lavere på kvinnesiden. I tillegg er «langrennsarenaen», inkludert trenere, ledere og støtteapparat, fortsatt svært mannsdominert. Hva kan vi gjøre annerledes for at flere kvinnelige skiløpere følger drømmen, tar ut sitt potensiale, og også ønsker å bli i idretten etter endt karriere?
I en nylig undersøkelse (3) oppgav norske utholdenhetstrenere på toppnivå at de hovedsakelig brukte en individuell tilnærming i sin trenergjerning, med tilpasning av trening basert på individuelle forskjeller heller enn kjønn. Et tankevekkende funn var likevel at samtlige av trenerne tok utgangspunkt i den mannlige utøveren som normen. Hvis det er slik at både treningsfilosofiene og utstyrsutviklingen har tatt utgangspunkt i det som fungerer best for menn, kan dette være to av flere begrensende faktorer for tilretteleggelse, deltakelse og utvikling av kvinnelige utøvere.
En utfordring er at det er gjort betydelig mindre forskning på kvinnelige enn mannlige utøvere, og nesten ingenting på kvinnelige parautøvere. Kunnskapsgrunnlaget er dermed svakere på kvinnesiden, og det ser også ut som at kunnskapen - som faktisk finnes - ikke kommuniseres godt nok ut til trenere og utøvere. I denne artikkelen diskuterer vi kjønnsforskjeller i trening og løfter frem viktige områder i utviklingsprosessen til kvinnelige langrennsløpere. Målet med diskusjonen er både å øke antall deltakere i idretten (livet ut), men også å forbedre prestasjonene. En likestilt idrett der flere deltar og får muligheten til å ta ut sitt potensial, tjener alle på!
Forskjeller i fysiologi og arbeidskrav
Frem til puberteten har gutter og jenter tilnærmet lik fysisk utvikling. Under puberteten begynner jenter å produsere østrogen og progesteron, som fører til endret kroppssammensetning med høyere andel fett relativt til muskelmasse. I kontrast til dette produserer gutter mer testosteron, som bidrar til at de utvikler en større kropp med mer muskelmasse, spesielt i overkroppen, samt høyere hemoglobinkonsentrasjon i blodet. Dette er også hovedårsakene til at menn oppnår høyere gjennomsnittshastighet enn kvinner i utholdenhetsidretter (4). Andre relevante fysiologiske forskjeller er at kvinner må trene og prestere i henhold til menstruasjonssyklusen, eventuell bruk av hormonell prevensjon, og et mulig svangerskap i løpet av karrieren.
Valg av treningsform og metode tar utgangspunkt i kravene idretten stiller. I verdenscup, VM og OL har det lenge vært en tydelig kjønnsforskjell med kortere distanser for kvinnelige vs. mannlige utøvere. Mens konkurransetiden i sprint har vært nokså lik (ca. 3 min), har kvinnelige utøvere frem til sesongen 2022/23 hatt betydelig kortere konkurransetid i distanselangrenn (25-80 min vs. 35-125 min). Sammenligninger av gjennomsnittshastighet (topp 3 i Verdenscup) viser at menn går omtrent 10-12 % raskere enn kvinner i sprint og individuell start (10/15 km), mens mindre forskjeller (7-8 %) er observert i skiatlon (15/30 km) og langdistanse (30/50 km). Med innføringen av like distanser i verdenscupen fra sesongen 2022/23 har dette endret seg, slik at kvinnelige langrennsløpere i dag har 13-15 % lengre konkurransetid, og oppnår 12-16 % lavere snitthastighet enn menn uansett distanse (Figur 1).
Figur 1: Kjønnsforskjeller i konkurransevarighet og gjennomsnittshastighet for henholdsvis 2018 og 2023 sesongen (beregningene er gjort for topp 3 i verdenscupløp).
I Ski Classics har det lenge vært samme distanse for kvinner og menn, noe som betyr at kvinner har 10-15 % lengre konkurransetid. Kjønnsforskjellene i gjennomsnittshastighet ser ut til å være noe mindre i Marcialonga og Vasaloppet (10%), enn i Birkebeinerløpet (15%, se Figur 2). Årsaken til dette er sannsynligvis at flatere løypeprofiler, større felt og høyere hastighet fører til lavere forskjeller i Marcialonga og Vasaloppet, mens lengre motbakkepartier i Birken fører til større kjønnsforskjeller, noe som også er observert i andre analyser (5).
Figur 2 Konkurransevarighet og gjennomsnittshastighet for tre Ski Classics løp (beregninger for topp 3 2021-2023)
Bør kvinner trene annerledes enn menn?
Hvilke konsekvenser har så disse kjønnsforskjellene i arbeidskrav og fysiologi for hvordan treningen legges opp for mannlige og kvinnelige skiløpere? Overordnet finnes det ikke noe vitenskapelig grunnlag for at kvinner får mindre treningseffekt enn menn ved gjennomføring av den samme treningsdosen verken når det gjelder styrke- eller utholdenhetstrening. Det er uansett noen faktorer vi mener det er viktig å være bevisst på.
Utholdenhetstrening
I forrige artikkel rettet vi fokus mot at mange utøvere trener for hardt til å ta ut sitt potensiale , og viktigheten av å treffe med riktig intensitet og trene med høy teknisk kvalitet i alle intensitetssoner. Det er ikke noe forskningsresultat som tilsier at kvinner skal benytte seg av andre intensitetssoner enn menn. Likevel vil hastighetsspekteret innenfor de ulike intensitetssonene være noe smalere hos kvinnelige utøvere grunnet lavere aerob kapasitet. I tiden under og etter puberteten kan de kroppslige endringene også føre til at forholdet mellom hjertefrekvens, ventilasjon og muskulær belastning endres. Det kan derfor være ekstra viktig å oppfordre kvinnelige utøvere til å styre treningen etter muskulær belastning (6).
Noen studier har også vist at når kvinner og menn ble instruert til å trene på lav intensitet, trente de kvinnelige utøverne på betydelig høyere hjertefrekvens og laktat enn de mannlige (7, 8). Det er usikkert om dette skyldtes at de kvinnelige løperne prøvde å henge på de mannlige, «please» treneren eller om kvinner tvinges til å gå på høyere intensitet for å kunne gå teknisk godt på ski i motbakker. Kvinnelige utøvere går også med noe lavere hastighet enn menn på samme nivå og benytter dermed mer av delteknikkene (diagonal og padling), noe som belaster beina mer enn staking og dobbeldans.
Et eksempel på dette er data fra en økt i Holmenkollen for to av utøverne i Team Aker Dæhlie (se Figur 3). Utøverne utførte samme økt, gikk på samme rulleskiski (IDT 2) og målte tilnærmet samme laktat etter fullført runde (2.1 vs. 2.4 mmol/L). Likevel ser vi tydelige forskjeller på bruk av delteknikker.
Figur 3. Data fra Archinisis (GPS) i Holmenkollen som viser forskjeller på bruk av ulike delteknikker for kvinner og menn.
Vår erfaring på eldre seniornivå (>25 år) er at kvinner responderer like bra på trening, og i mange tilfeller tåler høyere treningsbelastning enn menn. Totalt sett for utholdenhetstrening er det derfor heller snakk om å individualisere treningen til hvert individ, enn å ta hensyn til kjønn. Forskjellene i arbeidskrav er også relativt små. En styrke ved langrennssporten er at jenter og gutter, kvinner og menn, drar veksler på hverandre og trener sammen i kjønnsmiksende grupper fra de er barn til de er eliteutøvere. Integrerte grupper hvor alle trener sammen, er noe vi verdsetter høyt i Team Aker Dæhlie. Dette gjelder selvsagt også inkludering av parautøvere.
Vi tror imidlertid vi kan bli enda bedre til å tilpasse treningen for kvinnelige utøvere i overgangen fra junior til senior. Denne perioden krever at vi utvikler og tar i bruk hele «verktøykassen» for å tilrettelegge trening som dekker hvert individs behov. Dette inkluderer blant annet organisering, bruk av ulike øktmodeller (terskeløkter kan også tilpasses med kortere intervaller), terreng og motstand på rulleski. De kroppslige endringene hos kvinnelige utøvere sammenfaller med tidspunktet der idretten blir mer seriøs, og distansene øker. God kommunikasjon med utøverne om at stagnasjon i utholdenhetsprestasjon er normalt i alderen (14-20 år), og at dette kan «treffe» svært ulikt, kan være helt avgjørende for å motivere utøverne til å fortsette. I perioder med lite fremgang på utholdenhetsprestasjon er det viktig å hjelpe utøverne å se fremgang på andre områder (teknikk i høy hastighet, hurtighet og styrke).
Høydetrening
Når det kommer til kjønnsforskjeller og høydetrening oppsummerte en nylig litteraturstudie (9) at respirasjonssystemet til kvinner blir mer negativt påvirket av høydeeksponering og at dette kan føre til lavere oksygenmetning i blodet, og dermed nedsatt arbeidskapasitet. Kvinner har imidlertid bedre vaskulær reaktivitet enn menn, noe som fører til mer effektiv fordeling av blod og opptak av oksygen i muskulaturen. Bedre fettomsetning ved høydetrening knyttes også til større areal av type-1 fibre hos kvinner. Dette kan være positivt ved store mengder trening på lav intensitet. De negative og positive kjønnsforskjellene ved høydeeksponering utligner trolig hverandre. Angående økning i hemoglobinmasse ved høydetrening finnes det ingen tydelig bevis for kjønnsforskjeller i forskningen, en eventuell lavere effekt hos kvinner skyldes trolig lave jernlagre som er mer vanlig hos kvinner. Det er derfor ekstra viktig å overvåke jernstatus i forbindelse med høydeopphold for kvinnelige utøvere. Effekten av ulike faser av menstruasjonssyklusen og bruk av hormonell prevensjon i kombinasjon med høydetrening er foreløpig dårlig undersøkt.
I Team Aker Dæhlie har vi gjennomført høydetrening «likt» for begge kjønn, det vil si at treningen blir individualisert som i lavlandet. Vår erfaring er at noen utøvere tåler mer enn andre. Dette kan variere fra samling til samling, og er også avhengig av hvor godt trent utøveren er, samt helsesituasjonen og totalbelastningen i forkant.
Styrketrening
Selv om langrenn er en utholdenhetsidrett, stiller den også krav til et visst nivå av styrke for å kunne gå effektivt teknisk på ski, akselerere og posisjonere seg ut fra start, samt rykke fra eller vinne spurten. En nylig studie (10) undersøkte kjønnsforskjeller i treningsprogresjonen fra junior til verdensklassenivå hos 17 norske langrennsløpere. Studiet viste at det totale styrkevolumet (inkludert generell og maksimal styrketrening) ikke var statistisk forskjellig i junioralder (25 vs. 17 timer), men at de kvinnelige utøverne hadde økt mengden styrketrening betydelig mer fra junioralder til verdensklassenivå, der de trente nesten dobbelt så mye styrke som sine mannlige kollegaer (75 vs. 41 timer).
Argumenter for at det kan være hensiktsmessig å trene mer styrke for kvinnelige utøvere er at de utvikler mindre muskelmasse enn menn, spesielt i overkroppen (11). Noen kvinnelige utøvere må derfor trene mer styrke både for å endre kroppssammensetningen (øke muskelmassen) og for å komme opp på et tilstrekkelig styrkenivå for å kunne optimalisere prestasjonen. Vi tror også det kan være hensiktsmessig for jenter å starte med styrketrening før gutter slik at de er bedre rustet til å tåle å trene med en tyngre kropp som følge av de naturlige kroppslige endringene gjennom puberteten. Vår erfaring (uansett kjønn) er at jo bedre styrkegrunnlag utøverne har fra ungdoms- og juniorår, jo bedre utgangspunkt er det for optimal teknikkutvikling som senior.
De kvinnelige utøvere på Team Aker Dæhlie trente mellom 41 og 95 timer styrke i sesongen 22/23, ut ifra hvem som hadde størst utviklingsbehov på området. Figur 4 viser styrketreningsdata for Astrid Øyre Slind de siste fem sesongene.
Figur 4 Fordelingen av styrketrening (maksimal og generell) for Astrid Øyre Slind sesongene 2018-2023.
Teknikktrening
Et interessant spørsmål er om kvinner kan ha fordel av å utnytte seg av andre tekniske strategier enn menn, eller bør vektlegge andre momenter i treningen for å utvikle teknikken mest mulig effektivt. På dette området har vi lite kunnskap, og det er usikkert om metodene for effektiv teknikkutvikling er forskjellig mellom kvinner og menn. Et viktig aspekt ved kjønnsforskjeller i teknikk, er at kvinnelige utøvere både har lavere hastighet og en større andel av konkurransetiden i motbakker. Dette fører til mer bruk av delteknikkene padling og diagonalgang hos kvinner, sammenlignet med menn som benytter mer staking og dobbeldans (12). Denne forskjellen forsterkes nå som det er innført like løypelengder. Det kan derfor være hensiktsmessig å bruke mer tid på utvikling av teknikker (og gir) som brukes i lavere hastigheter hos kvinnelige utøvere.Kvinnelige utøvere oppholder seg også nærmere hastighetstersklene for skifter mellom delteknikker (12, 13). Dette fører trolig til at det er enda viktigere for kvinner enn menn å være dyktig på «giring» innad i teknikkene, samt beherske effektive skifter mellom delteknikkene.
Vår erfaring er at utvikling av teknikk er sammensatt og svært individuelt. Bruk av delteknikk er heller ikke alltid forskjellig mellom kjønnene. Vi mener det viktigste er å tilpasse den tekniske læringen til individet, da teknikk må tilpasses de fysiske forutsetningene for hver enkelt utøver. Trolig er det viktig å ikke se seg blind på mannlige tekniske løsninger, men benytte kvinnelige modeller med lignende fysiske forutsetninger ved innlæring av ulike delteknikker og giring. Vår erfaring er at det er ekstra viktig å vekke nysgjerrigheten rundt teknikkutvikling hos kvinnelige utøvere, og inspirere dem til å eksperimentere og leke seg frem til sin optimale teknikk - i motsetning til å tre en «mannlig» teknisk løsning over hodet på dem.
Løpsdisponering
En annen viktig faktor for prestasjon i langrenn er å fordele kreftene på smartest mulig måte for å oppnå det beste resultatet. Studier fra maratonløp har vist at kvinner ser ut til å være bedre til å opprettholde en jevnere løpsstrategi enn menn. Raskere tømming av glykogenlagre, eventuelt i kombinasjon med psykologiske faktorer som høyere konkurranseorientering og risikovilje hos menn versus kvinner, har vært foreslått som forklaringer på dette (4, 14)
Det er ikke funnet kjønnsforskjeller i løpsstrategi i langrenn. Høyere hastighet og større felt med flere deltakere i herreklassen fører imidlertid til at effekten av å ligge i rygg for å minske luftmotstanden, og dermed spare krefter, er større her enn i kvinneklassen. Dette er trolig en av årsakene til at fellesstarter blant kvinnelige langrennsløpere ofte sprekker opp på et tidligere tidspunkt og mer sjeldent blir avgjort på den siste kilometeren, enn det som ofte er tilfelle blant mannlige løpere. I Ski Classics går kvinnene oftere i mindre grupper (1-6), noe som gjør at den fysiske kostnaden kan være høyere enn i herreklassen, hvor utøverne i større grad kan «gjemme» seg i ett stort felt og spare krefter. I noen løp er det også ett ekstra taktisk moment for kvinneløperne når de starter 15-30 minutter før herreklassen. En avgjørende fase av løpet kan dermed være når herreteten passerer kvinnelige utøvere. Dette betyr at det er noen ulike taktiske momenter i kvinneklassen versus herreklassen.
Vår erfaring er at alle utøverne først og fremst må disponere løpene sine best mulig ut fra egne styrker og svakheter, og at tilstrekkelig med læringssituasjoner til å eksperimentere med taktiske løsninger er viktig uansett kjønn. Vi opplever imidlertid litt forskjell på «kynismen» hos mannlige versus kvinnelige løpere. Hvorfor er det kult når mannlige løpere ligger i rygg 99 % av rennet og vinner spurten, mens det er "unfair" i dameklassen? Vi tror at kvinnelige utøvere i større grad bør motiveres til å bruke individuelle styrker og gjennomføre konkurranser på egne premisser.
Utstyr
Både teknikk og fysikk utvikles i samspill med utstyr. I langrenn kommer man ikke utenom at ski, sko, bindinger, staver og bekledning er avgjørende for prestasjonen. I fotball har det i flere nylige studier blitt rettet fokus mot at utviklingen av teknologi og utstyr har tatt utgangspunkt i den mannlige kroppens fysiologi og forutsetninger. For eksempel er de fleste fotballsko utviklet for å passe en mannlig fot. Kvinners føtter har en annen oppbygging enn menns, og dårlig tilpassede fotballsko anses både som prestasjonsnedsettende og som årsak til økt skaderisiko for kvinnelige spillere (15). Et annet eksempel er viktigheten av riktig bryststøtte hos kvinnelige utøvere. Studier fra løping har vist opptil 7 % redusert arbeidsøkonomi ved for dårlig bryststøtte (16). Lignende studier finnes ikke fra langrenn, og et relevant spørsmål er om kvinnelige utøvere med en annen kroppssammensetning, hastighet og utnyttelse av delteknikker kunne prestert bedre dersom mer ressurser hadde blitt investert i å utvikle skiutstyr med utgangspunkt i kvinnekroppen. Andelen av kvinnelige smørere og skitestere er også svært lav, og det kan derfor tenkes at man mister noen viktige perspektiver i utstyrsutviklingen og optimalisering av både spenn, struktur og smøring. Et praktisk eksempel er konsekvensen av ulik skilengde mellom kvinner og menn. En typisk herreski er ofte 10 cm lengre enn en kvinneski. Dette medfører at menn har lengre smøresone enn kvinner. Godt feste avhenger av at du treffer med riktig smøring og har nok areal ned mot snøen. En kvinnelig utøver med 40 cm2 mindre areal festet mot snøen, vil naturligvis få dårligere feste. Det samme ville skjedd om festesonen til en mannlig utøver ble redusert med tilsvarende areal.
Vår erfaring er at løsningen på dette er relativt enkel; smør med et produkt som gir bedre feste, og/eller velg litt mykere ski. I en ideell verden burde kvinnelige skitestere teste frem produkter på relevante skilengder med spenn tilsvarende de kvinnelige utøverne. På toppnivå burde dette i teorien være en selvfølge, men utfordringen er å knekke koden for hvordan man kan gjøre serviceyrket i langrenn mer attraktivt for kvinner.
Menstruasjonssyklus og hormonell prevensjon
Et høyaktuelt tema i idrettsforskningen er om menstruasjonssyklusen, eller bruk av hormonell prevensjon, kan påvirke treningseffekt og/eller prestasjon. Som vist på figur 4 endrer nivåene av de kvinnelige kjønnshormonene østrogen og progesteron seg relativt mye gjennom menstruasjonssyklusen, eller ved kunstig tilførsel av syntetiske hormoner gjennom hormonell prevensjon. Basert på dagens forskning har vi imidlertid ingen generelle anbefalinger som kan gis på gruppenivå verken for prestasjon eller periodisering av trening relatert til menstruasjonssyklusen eller bruk av hormonell prevensjon (17, 18).
Figur 4 Illustrasjon av de hormonelle endringene gjennom menstruasjonssyklusen
Det er likevel viktig å være klar over at mange utøvere opplever at dette påvirker deres treningshverdag. I en undersøkelse fra 2018 (19) rapporterte over halvparten av 140 langrennsløpere og skiskyttere at de erfarte endringer i prestasjon eller treningskvalitet gjennom menstruasjonssyklusen. Her var det spesielt dagene rett i forkant og under menstruasjonsblødningen utøverne erfarte redusert fysisk form eller prestasjon. Nylige studier har også vist endringer i ulike restitusjonsmarkører som søvnkvalitet, hvilepuls og «readiness to train» gjennom syklusen (20). Her kan det se ut som at det er utøverne som opplever mest symptomer (smerter, redusert søvnkvalitet og/eller store blødninger) som også har størst negative endringer i restitusjons- og prestasjonsparameterne.
Vår erfaring er at det er store individuelle forskjeller. Noen utøvere er nesten «ikke-fungerende» i enkelte faser, mens andre vinner skirenn og perser på tester når som helst gjennom syklusen. Her handler det om å kjenne utøveren og ha en relasjon som gjør at en også blir kjent med denne delen av utøveren. Enkelte av utøverne benytter seg av bevisste strategier både med tanke på periodisering av treningsbelastning og inntak av karbohydrater. Her er eksempel på tilpasninger som gjøres.
Spesifikt reduseres treningsbelastningen i siste del av lutealfasen (siste 4-5 dagene) med ~15-20% frem til blødning. I denne fasen utføres heller ikke hardere økter (over I3), styrketreningen er mer generell, og en unngår de «verste» langturene (som for eksempel 3t løp eller skøyting).
I sen folikkulærfase (3-7) før eggløsning har flere positiv effekt av å trene tøft. For de som planlegger å trene på høy intensitet (I4-5) og/eller gjennomføre tung styrketrening, virker dette å koste mindre.
I tillegg tar noen hensyn til endringene i energiomsetning gjennom syklusen ved å øke inntak av karbohydrater med ~20% i lutealfasen.
Hormonell prevensjon kan deles inn i to hovedgrupper, kombinasjonspreparater og progesteronpreparater. Kombinasjonspreparater (p-piller, p-ring og p-plaster) inneholder både syntetisk østrogen og progesteron, mens progesteronpreparater (minipiller, hormonspiral, p-sprøyte og p-stav) inneholder kun syntetisk progesteron. En kartlegging fra 2020 (21) viste at i et utvalg av norske langrennsløpere og skiskyttere benyttet 33 % hormonspiral, 18 % p-stav, 13 % minipiller, 35 % kombinasjons p-piller og 1 % p-plaster. Utøverne rapporterte at de viktigste årsakene til bruk av prevensjon (utover det å ha en trygg prevensjon) var reduksjon av smerter, mindre blødning og/eller mer kontroll på blødningsperiodene. På grunn av at mesteparten av forskningen på dette området er gjennomført på kombinasjons-p-pillen, vet vi lite om hvordan andre preparater påvirker prestasjon og treningseffekt. Anbefalingen fra forskning i valg av prevensjonsmiddel for idrettsutøvere er derfor en individuell tilnærming med helhetssituasjonen til utøveren i fokus (17).
Vår erfaring er at det er best å ha en åpen og naturlig dialog om temaene menstruasjonssyklus og hormonell prevensjon. Siden vi fortsatt har flest mannlige trenere, er det nok ekstra viktig å normalisere diskusjonen rundt tematikken. Selv om tabuene rundt disse temaene er brutt mye ned de siste årene, er det fortsatt mange trenere som er redd for tematikken, og således mer opptatt av å trå varsomt enn å innlede en diskusjon som kan misforstås som noe overskridende. Vi tror mer åpenhet og økt kunnskap vil bidra til å øke erfaringsutvekslinger, noe som igjen vil føre til økt trivsel, treningskvalitet og at utøvere lettere oppsøker medisinsk ekspertise. Det er også viktig å respektere at noen utøvere er åpne og beredt til å diskutere, mens andre føler at det blir for personlig. Dette medfører at det er viktig å avklare med utøverne om hva det er ok å prate om, og hvordan det skal diskuteres. Med tanke på hormonell prevensjon mener vi det bør gjøres mer for å veilede idrettsutøvere for å finne hvilken type som passer best for dem. Trenere bør gjøre utøverne oppmerksomme på at de bør oppsøke helsesykepleier, lege eller gynekolog med relevant kunnskap knyttet til toppidrett. Vår erfaring er at det kan være stort sprik mellom råd fra fastleger og leger med toppidrettserfaring.
Relativ energimangel (REDs)
Relativ energimangel (REDs) (22) er vanlig i utholdenhetsidretter som langrenn, og handler rett og slett om bevisst eller ubevisst inntak av for lite energi relativt til forbruket. Forekomsten av REDs er høyere blant kvinnelige utøvere og de negative helseeffektene slår også raskere ut. REDs er også den vanligste årsaken til menstruasjonsforstyrrelser fordi produksjonen av østrogen og progesteron undertrykkes ved for lite inntak av energi. Hvis dette pågår over tid, vil utøverne få svekket beinhelse og økt risiko for tretthetsbrudd, og dermed ikke tåle treningen som er nødvending for forbedring av prestasjonen. Inntak av nok mat med innhold av nok karbohydrater, både totalt gjennom dagen og i forbindelse med trening, er derfor helt avgjørende for å opprettholde god helse, optimal treningseffekt, rask restitusjon og prestasjon for alle utøvere.
OBS! Menstruasjonssyklusen er en viktig helseparameter, og bortfall av menstruasjonen over tre påfølgende sykluser skal alltid følges opp av lege eller gynekolog. Det er viktig å være klar over at blødninger ved bruk av hormonell prevensjon ikke sier noe om at kroppen er i energibalanse.
Viktigheten av å være i energibalanse for å få treningseffekt er noe vi er svært bevisste på i Team Aker Dæhlie. Målet for alle (kvinner og menn) er et inntak av 60 g karbohydrater per time ved rolig trening og minst 90 g per time ved høy intensiv trening. Vi erfarer likevel at det er en kjønnsforskjell når det kommer til inntak av næring hos menn og kvinner, og at flere kvinner er redde for å få i seg for mye i frykt for vektøkning. Bevissthet rundt at det er høyere forekomst av spiseproblematikk i utholdenhetsidretter som langrenn er viktig. Vi mener åpenhet, utdanning og tydelig holdninger med tanke på langsiktighet, helse og bærekraft i treningsprosessen er svært viktig for å forebygge spiseforstyrrelser.
Vår tydelige erfaring er at utøvere som over tid inntar for lite energi og/eller karbohydrater får negativ resultatutvikling over en lengre periode. Dette er også bekreftet av studier, som viser nær sammenheng mellom REDs og utviklingen av overtreningssyndrom (23). Vi ser at utøvere som er i energibalanse er mer mottakelige for trening, restitusjonstiden virker å være kortere og ikke minst - humøret og trivselen er bedre!
I et nylig brev til skiforbundet gikk fem unge kvinnelige langrennsutøvere ut mot for ensidig bruk av løypeprofiler som favoriserer lette utøvere. Vi støtter bevissthet i bruk av konkurranselengde og terreng, spesielt på regionalt og nasjonalt nivå, og ikke minst at unge kvinnelige skiløpere får muligheten til å engasjere seg for å utvikle idretten!
Langsiktig prestasjonsutvikling
Å utvikle seg til å bli topputøver i utholdenhetsidrett tar tid og det er mange eksempel på kvinnelige utøvere som «peaker» i 30-årene. Under presenteres utviklingen av FIS-poeng for Astrid Øyre Slind. Selv om hun utviklet seg raskt som ung senior, hadde hun uten tvil sin beste sesong da hun var 35 år gammel. Therese Johaug, Marit Bjørgen, og Anne Kjersti Kalvå er også løpere som har vært på sitt beste i 30-års-alderen.
Figur 5 Utvikling i FIS-poeng for Astrid Øyre Slind
Et interessant spørsmål er om kvinner trenger lengre tid for å nå toppnivået i utholdenhetsidretter sammenlignet med menn. En analyse fra friidrett (24) indikerte høyere alder for topprestasjon i både mellom- og langdistanseløping for kvinner sammenlignet med menn. Det samme ble ikke funnet for utvikling av FIS-poeng hos langrennsløpere (25), men en usikkerhet i disse dataene er at flere kvinner slutter betydelig tidligere enn menn.
En mulig forklaring på at noen kvinner bruker litt lengre tid enn menn på å nå sitt maksimale potensiale er at de idrettslig blir satt litt tilbake av de naturlige kroppslige endringene under og etter puberteten. Undersøkelser fra svenske langrennsløpere (26) har vist sammenheng mellom utvikling av kroppssammensetning (økt muskelmasse og redusert fettmasse) og prestasjonsfremgang hos kvinnelige langrennsløpere, mens tilsvarende ikke ble rapportert for mannlige løpere. Det kan derfor tenkes at kvinnelige utøvere må være forberedt på å bruke ekstra tid på å trene seg til både økt fysisk kapasitet og utvikle sin optimale kroppssammensetning for prestasjon. Her er det ekstremt viktig at trenere har tilstrekkelig kunnskap til å tilrettelegge og veilede utøverne slik at dette blir gjennomført på en sunn og bærekraftig måte.
Som vist i Figur 6 faller kvinneandelen fra omtrent 40% til 30% fra Hovedlandsrennet til NM for senior. Å få flere kvinnelige utøvere til å fortsette med langrenn, og dermed øke muligheten for at flere kan ta ut sitt potensiale, er derfor ett viktig forbedringsområde i langrennssporten. Trolig er det svært avgjørende med riktig progresjon i treningen i overgangen fra junior til senior, og å skape flere inspirerende og attraktive miljøer for kvinnelige utøvere. Hvis vi ser på antall kvinner på landslag (inkludert elite, rekrutt, junior og regionlag) har kvinner blitt systematisk diskriminert med færre plasser på lag over lang tid (27). Dette gjenspeiles av mindre bredde i toppen på kvinnesiden både i tradisjonelt langrenn og Ski Classics. Et annet spørsmål er om vi er gode nok til å involvere, gi ansvar og eierskap til utviklingsprosessen i samme grad hos kvinner og menn? Marit Breivik, en av få kvinnelige trenere på toppnivå, er kjent for involvering av spillerne som sin suksessfaktor som trener. En avgjørende faktor i Marit Bjørgens «snuoperasjon» i 2009, som brakte henne tilbake til verdenstoppen, var nettopp det å ta fullt eierskap til treningsprosessen (28). En viktig bieffekt av økt fokus på tilrettelegging for kvinner vil være at vi også trolig vil lykkes bedre med å beholde flere kvinner i idretten på alle nivå etter endt utøverkarriere.
Figur 6 Kvinneandel i deltagelse for Hovedlandrenn til Senior NM (sesongen 2022/2023)
Mor og topputøver
Å få barn i løpet av karrieren stiller også naturligvis andre krav til en kvinnelig enn en mannlig utøver. Flere langrennsløpere har vist at det er mulig å komme tilbake og prestere i verdenstoppen etter å ha blitt mor (29), likevel er det relativt få som velger dette. Potensialet til å få flere utøvere til å fortsette er helt klart til stede, men det er viktig å finne ut av hvilke mekanismer som kan bidra til å gjøre dette til en attraktiv mulighet. I en nylig studie (30) ble 13 norske og svenske langrennsløpere intervjuet om nettopp det å få barn i løpet av karrieren. Analyse av intervjuene avslørte at utøverne hovedsakelig erfarte fire hovedutfordringer med dette.
Dilemmaet med å være på topp av karrieren akkurat i det den biologiske klokken tilsier at man også må ta stilling til det å få barn.
Usikkerhet rundt hvor mye det er mulig å trene gjennom svangerskapet på en trygg og forsvarlig måte, og hvor mye svangerskapet vil påvirke prestasjonsevnen i etterkant.
Hvor mye støtte fra lag, samarbeidspartnere eller skiforbund de ville få gjennom og etter svangerskapet.
Om det var mulig å kombinere det å være en toppidrettsutøvere og god mor på samme tid.
Disse fire punktene bør benyttes for å tilrettelegge bedre slik at kvinnelige utøvere ønsker å fortsette karrieren etter at de har fått barn. Det er også tenkelig at det å gi trygghet, i form av for eksempel utdanning og praksisplass/jobb i løpet av, og etter, endt utøverkarriere vil styrke muligheten for at flere velger videre satsing. I mellom-europeiske land er staten (militæret, politiet etc.) en arbeidsgiver som betaler lønn gjennom idrettskarrieren, og som tilbyr jobb, eller utdanning etter karriereslutt. Kan løsninger som dette eller noe som ligner kunstnerstipend i Norge være ett tiltak som kan få flere kvinner til å satse lengre? Dette er noe idretten bør undersøke nærmere, i tett dialog med kvinnelige utøvere.
Kvinnelige trenere
Den norske toppidrettsmodellen blir hyllet ute i verden. Likevel sosialiseres barn og unge inn i en idrettsverden som domineres av mannlige trenere og ledere også i Norge. Som vist på figur 7 er det en svært lav andel av kvinnelige trenere på ulike nivå i norsk langrenn. I langrenn har vi også en stor overvekt av mannlige smørere, ledere, støtteapparat og sportsjournalister, noe som fører til at skjevheten blir enda mer synlig ute på konkurransearenaene.
Figur 7 Kvinneandelen i ulike trenerteam i norsk langrenn.
Et ofte brukt argument for å øke andelen kvinnelige trenere er at de har mer relevant kunnskap om kvinnekroppen, og derfor kan bidra med perspektiver og erfaringer som er viktig ved utvikling av kvinnelige utøvere. Vi mener at dette ikke bør være hovedargumentet for at vi trenger kvinnelige trenere, men at trenerteam og støtteapparat med større mangfold i både kjønn, funksjonsevne og etnisitet generelt tar bedre beslutninger (31). Årsakene til dette er at mangfoldige team oftere unngår gruppesuggesjon der alle er enige med hverandre. I tillegg behandler de fakta mer nøye fordi de må vurdere perspektiver til mennesker som tenker annerledes enn de selv gjør. Grupper med stort mangfold er ofte mer innovative gjennom at problemer/utfordringer ses/løses på nye måter. Med bakgrunn i dette vil trenerteam bestående av både mannlige og kvinnelige trenere kunne bidra til bedre og mer helhetlig utvikling av både kvinnelige og mannlige langrennsløpere.
Så hvorfor ikke bare gjøre det rette og ansette flere kvinner? Utfordringen er at det er færre kvinner som ønsker å velge en trenerkarriere på høyt nivå. Det er sikkert flere årsaker til dette, men uansett må utfordringen tas på alvor av en samlet idrett. En av årsakene er trolig mannsdominansen i alle ledd. Det er nok dessverre et faktum at det er lettere for menn å rekruttere menn. Team Aker Dæhlie har per dags dato kun en kvinnelig trener. Vi, som alle andre, må finne gode løsninger for å rekruttere flere. Hva som er rett strategi har vi ikke noe bastant svar på, men vi tror det er viktig å se på treneryrket og hvordan vi kan organisere det slik at det blir mer attraktivt for kvinner. Vi har bevisst valgt å ha god kjønnsbalanse i styret for å forme gode strategier for fremtiden.
Vi jobber for og anbefaler følgende tiltak for like muligheter til å prestere i langrennssporten
1) Få flere kvinnelige utøvere til å fortsette lengre
Individuelle tilpasninger i treningshverdagen tilpasset den kroppslige utviklingen.
Tålmodighet i alle ledd – det er ok å trene/satse selv om en ikke er god enda!
Bedre tilpasning av trening i overgangen fra junior til senior.
Involvere og motivere utøver til å ta eierskap til utviklingsprosessen.
Tilstrebe like mange plasser for kvinner og menn på ulike lag og team.
Se på muligheter for miksstafetter og lagkonkurranser for å styrke samarbeidet på tvers av kjønn og OL/PL.
Bredere spekter av konkurranselengde og terreng på regionalt og nasjonalt nivå.
Øke kunnskapen om særtrekkene i utviklingsprosessen til kvinnelige utøvere.
Informere og legge til rette for utdanning, jobb og praksisplasser i løpet av, og etter endt karriere.
Gi trygghet for de utøverne som ønsker å få barn i løpet av karrieren.
Jobbe aktivt med å få mer oppmerksomhet om kvinnelige utøvere i media (bygge flere kvinnelige rollemodeller).
2) Flere kvinnelige ledere, trenere og smørere
Analysere hvorfor det er så få kvinner som velger en karriere innenfor idretten.
Informere, tilrettelegge for, inkludere og motivere kvinner som ønsker å bli ledere, trenere eller smørere.
Jobbe aktivt for å få kvinner til å søke på stillinger (det holder ikke å skrive i annonsen at man oppfordrer kvinner til å søke).
Tilpasse rammebetingelser for å gjøre jobbene mer attraktive for kvinner.
Øke forståelsen av hvorfor det er viktig med kjønnsbalanse – det forbedrer prestasjonene!
3) Mer forskning på kvinner
Analysere og finne årsaker til hvorfor det forskes mindre på kvinner.
Støtteordninger som motiverer til forsking på kvinnelige utøvere.
Oppfordre forskere til å inkludere kvinnelige deltagere i studier.
Skrevet av Guro Strøm Solli sammen med trenerteamet i Team AKER Dæhlie v/Trond Nystad, Knut Nystad, Jostein Vinjerui, Hans Kristian Stadheim, Chris Jespersen og Kari Vikhagen Gjeitnes.
Referanser
FN-Sambandet. Likestilling - Indeks for skjevfordeling mellom kjønnene.
Tombra F. Kvinnene knuser Klæbo & co. i popularitet – Kalvå sovna under VM-renn. NRK.
Bucher Sandbakk S, Tønnessen E, Haugen T, Sandbakk Ø. Training and Coaching of Female vs. Male Endurance Athletes on their Road to Gold. Perceptions among Successful Elite Athlete Coaches. Deutsche Zeitschrift für Sportmedizin.2022;Volume 73(No. 7):251-258.
Sandbakk Ø, Solli GS, Holmberg HC. Sex Differences in World-Record Performance: The Influence of Sport Discipline and Competition Duration. Int J Sports Physiol Perform. 2018;13(1):2-8.
Bolger CM, Kocbach J, Hegge AM, Sandbakk O. Speed and heart-rate profiles in skating and classical cross-country skiing competitions. Int J Sports Physiol Perform. 2015;10(7):873-80.
Solli GS, Staff HC, Sandbakk Ø. Utholdenhetstrening for kvinnelige utøvere. Den kvinnelige idrettsutøveren. 2023.
Solli GS, Kocbach J, Seeberg TM, et al. Sex-based differences in speed, sub-technique selection, and kinematic patterns during low- and high-intensity training for classical cross-country skiing. PLoS One. 2018;13(11):e0207195.
McGawley K, Juudas E, Kazior Z, et al. No Additional Benefits of Block- Over Evenly-Distributed High-Intensity Interval Training within a Polarized Microcycle. Original Research. Frontiers in Physiology.
Raberin A, Burtscher J, Citherlet T, et al. Women at Altitude: Sex-Related Physiological Responses to Exercise in Hypoxia. Sports Medicine. 2023.
Walther J, Haugen T, Solli GS, Tønnessen E, Sandbakk Ø. From juniors to seniors: changes in training characteristics and aerobic power in 17 world-class cross-country skiers. Original Research. Frontiers in Physiology.
Janssen I, Heymsfield SB, Wang ZM, Ross R. Skeletal muscle mass and distribution in 468 men and women aged 18-88 yr. Journal of Applied Physiology. Jul 2000;89(1):81-8.
Solli GS, Kocbach J, Sandbakk BS, Haugnes P, Losnegard T, Sandbakk Ø. Sex-based differences in sub-technique selection during an international classical cross-country skiing competition PLoS One. 2020.
Stöggl T, Welde B, Supej M, et al. Impact of Incline, Sex and Level of Performance on Kinematics During a Distance Race in Classical Cross-Country Skiing. Journal of sports science & medicine. Mar 2018;17(1):124-133.
Besson T, Macchi R, Rossi J, et al. Sex Differences in Endurance Running. Sports Med. Jun 2022;52(6):1235-1257.
Okholm Kryger K, Wang A, Mehta R, et al. Can we evidence-base injury prevention and management in women's football? A scoping review. Res Sports Med. Jul-Dec 2023;31(5):687-702.
Fong HB, Powell DW. Greater Breast Support Is Associated With Reduced Oxygen Consumption and Greater Running Economy During a Treadmill Running Task. Original Research. Frontiers in Sports and Active Living. 2022-June-14 2022.
Elliott-Sale KJ, McNulty KL, Ansdell P, et al. The Effects of Oral Contraceptives on Exercise Performance in Women: A Systematic Review and Meta-analysis. Sports Med. Oct 2020;50(10):1785-1812.
McNulty KL, Elliott-Sale KJ, Dolan E, et al. The Effects of Menstrual Cycle Phase on Exercise Performance in Eumenorrheic Women: A Systematic Review and Meta-Analysis. Sports Med. Oct 2020;50(10):1813-1827.
Solli GS, Sandbakk SB, Noordhof DA, Ihalainen JK, Sandbakk Ø. Changes in Self-Reported Physical Fitness, Performance, and Side Effects Across the Phases of the Menstrual Cycle Among Competitive Endurance Athletes. International Journal of Sports Physiology and Performance. 01 Oct. 2020 2020;15(9):1324-1333.
De Martin Topranin V, Engseth TP, Hrozanova M, Taylor M, Sandbakk Ø, Noordhof DA. The Influence of Menstrual-Cycle Phase on Measures of Recovery Status in Endurance Athletes: The Female Endurance Athlete Project. International Journal of Sports Physiology and Performance. 01 Nov. 2023 2023;18(11):1296-1303.
Engseth TP, Andersson EP, Solli GS, et al. Prevalence and Self-Perceived Experiences With the Use of Hormonal Contraceptives Among Competitive Female Cross-Country Skiers and Biathletes in Norway: The FENDURA Project. Front Sports Act Living. 2022;4:873222.
Mountjoy M, Ackerman KE, Bailey DM, et al. 2023 International Olympic Committee’s (IOC) consensus statement on Relative Energy Deficiency in Sport (REDs). British Journal of Sports Medicine. 2023;57(17):1073-1097.
Stellingwerff T, Heikura IA, Meeusen R, et al. Overtraining Syndrome (OTS) and Relative Energy Deficiency in Sport (RED-S): Shared Pathways, Symptoms and Complexities. Sports Med. Nov 2021;51(11):2251-2280.
Haugen TA, Solberg PA, Foster C, Morán-Navarro R, Breitschädel F, Hopkins WG. Peak Age and Performance Progression in World-Class Track-and-Field Athletes. Int J Sports Physiol Perform. Oct 1 2018;13(9):1122-1129. doi:10.1123/ijspp.2017-0682
Walther J, Mulder R, Noordhof DA, Haugen TA, Sandbakk Ø. Peak Age and Relative Performance Progression in International Cross-Country Skiers. International Journal of Sports Physiology and Performance. Jan 1 2022;17(1):31-36.
Jones TW, Lindblom HP, Karlsson Ø, Andersson EP, McGawley K. Anthropometric, Physiological, and Performance Developments in Cross-country Skiers. Med Sci Sports Exerc. Dec 1 2021;53(12):2553-2564.
Sandbakk Ø. Evaluering av utviklingsmodellen i norsk langrenn. 2022.
Solli GS, Tønnessen E, Sandbakk Ø. The Multidisciplinary Process Leading to Return From Underperformance and Sustainable Success in the World’s Best Cross-Country Skier. International Journal of Sports Physiology and Performance. 01 May. 2020 2020;15(5):663-670.
Solli GS, Sandbakk Ø. Training Characteristics During Pregnancy and Postpartum in the World's Most Successful Cross Country Skier. Front Physiol. 2018;9:595.
Bergström M, Sæther SA, Solli GS, McGawley K. Tick-Tock Goes the Biological Clock: Challenges Facing Elite Scandinavian Mother-Athletes. Women in Sport and Physical Activity Journal. 01 Jan. 2023 2023:1-9. doi:10.1123/wspaj.2022-0094
Ellemers N, Rink F. Diversity in work groups. Current Opinion in Psychology. 2016/10/01/ 2016;11:49-53.